Hvilke aspekter er det som definerer internasjonale laglister, hvorfor velger organisasjoner å utvide inntaket sitt, og hvilke utfordringer må de takle? I en verden der globalisering og internasjonalt samarbeid blir mer og mer relevant for hver dag som går, har jeg lyst til å kikke litt på dette.

Fordel: Større utvalg talenter

Den mest åpenlyse fordelen ved å ignorere nasjonale grenser og språkbarrierer er at du automatisk og nærmest eksponentielt utvider utvalget av spillere som har mulighet til å bli med på laget. Antallet av og kvaliteten på de potensielle kandidatene et lag får når de jakter på nye medlemmer, øker øyeblikkelig når de velger å lete internasjonalt.

Det er nok ikke lurt å late som at ikke kommunikasjon på et andre- eller tredjespråk ikke vil påvirke resultatene.

Jeg skal ta denne tanken et steg videre. Ved å kombinere spillere fra forskjellige lag og tradisjoner, utvider man også perspektivet et lag kan ha i Counter-Strike. Det beste eksempelet jeg kommer på, er da Nemanja «nexa» Isaković og Nemanja «huNter-» Kovač sluttet seg til G2.

Det er viden kjent at de fransktalende CS:GO-proffene aldri egentlig har fått til å spille Mirage på et holdbart nivå. Ting er i endring i disse dager, men i min tid pleide de fleste lag å la dette kartet ligge igjen nederst på listen og unngå det til enhver pris, enten ved å velge det som naturlig veto eller som sitt sjette kart. Da nexa og huNter sluttet seg til G2, tilførte de laget kunnskap og forståelse om dette kartet, slik at G2 klarte å spille det på et høyt nivå meget raskt.

Jeg har selv hatt en opplysende internasjonal opplevelse mens jeg fremdeles spilte CS 1.6. På slutten av karrieren min i den versjonen gikk jeg over fra EPS Alpen til EPS Germany, og oppdaget at kommunikasjonen der var mye mer strømlinjeformet og «direkte» enn jeg var vant til fra fransktalende lag. Jeg lærte hvordan jeg skulle kommunisere effektivt, og jeg fikk kun mulighet til det fordi jeg begynte å spille med spillere som hadde en annen tilnærming.

Ulempe: Kommunikasjonsbarrierer

Kommunikasjonen er det første man bør tenke på når man diskuterer begrensningene til et internasjonalt lag. Det er vanskelig å late som at kommunikasjonsbarrieren når man kommuniserer på sitt andre eller tredje språk ikke påvirker resultatene på elitenivå.

Jeg mener at man kun virkelig kan oppleve begrensningene i kommunikasjon i ekstreme situasjoner. På elitenivå er Counter-Strike et spill med så små detaljer at bare et sekund eller to kan skille melom å vinne eller å tape 16:14. De to elementene som skal til for å skape ubalanse i kommunikasjonen til et internasjonalt lag, er press og overraskelse.

Hvis noe ikke går som planlagt eller en motstander dukker opp på et uventet sted eller overrasker noen under slike omstendigheter, kan de slite med å finne riktige ord. Dette krever ekstra oppmerksomhet som kan legge til det lille ekstra sekundet som ødelegger alt.

Jeg vil likevel påpeke at det også kan være fordeler ved å kommunisere på et annet språk enn morsmålet. Siden man ofte har et mindre ordforråd, fører det vanligvis til at lagene kommuniserer mer rett på sak, uten forstyrrelser fra unødvendige diskusjoner og klager.

Det var i hvert fall slik jeg opplevde det når jeg spilte på internasjonale lag. Vi gikk rett på sak, uten å «pakke inn» setningene våre med klager og unødvendige kommentarer.

Sammensveisede lag

Til slutt vil jeg påpeke at en av de aller mest undervurderte utfordringene som internasjonale lag må takle, er kvaliteten på forholdet mellom lagmedlemmene. Det kan diskuteres, men jeg mener at lag som er veldig sammensveisede, blir til noe mer enn summen av alle delene.

I løpet av min 1.6-karriere byttet jeg mellom regioner, og jeg oppdaget kommunikasjon som var mye mer strømlinjeformet og direkte enn det jeg var vant til fra fransktalende lag.

Det å føle en forpliktelse overfor laget, å føle at man er del av noe som er større enn seg selv, kan være en utslagsgivende faktor når man skal gi det lille ekstra som kan snu en situasjon. Dannelsen av den psykologiske enheten, laget, skjer ikke bare når man møtes på serveren.

Dette starter før man begynner å øve og fortsetter når lagmedlemmene tilbringer tid sammen i kommunikasjonskanaler etterpå. Det skjer underveis på reisene til arrangementer, når man spiser middag sammen før en kamp og når man tilbringer tid sammen på fritiden. I denne sammenhengen kan det å ikke kunne snakke morsmålet sitt ha en stor effekt på forholdet til andre.

Spesifikt handler det om at når et lag har en gruppe utøvere som har samme morsmål, risikerer man at de ender opp med å snakke sammen på morsmålet og utelater resten av laget. Dette skjer ikke fordi folk aktivt ønsker å utestenge resten av laget. Dette er noe folk gjør ubevisst fordi hjernene våre er vant til å gjøre det som krever minst innsats, og det krever ikke noe energi å snakke morsmålet sitt.

Derfor anbefaler jeg at lagleder aktivt velger å blande lagmedlemmene sine når de bestiller hotellrom, sitter sammen på restaurant eller gjør andre aktiviteter sammen. Enkeltspillere bør også fokusere på å holde seg til engelsk, slik at alle blir en del av gruppen og støtter opp om fellesskapsfølelsen.