mai 20, 2014
mai 20, 2014

Straffekonkurranser i VM.

Straffekonkurranser i VM.
Frykten for straffesparkkonkurranser hviler over utslagsturneringer som VM. Denne artikkelen tar for seg straffesparkkonkurranser i VM og spillteorien som er involvert, og gransker om det er en fordel å starte eller ikke.

Spillteori og straffespark

Straffesparkkonkurranser har vært en del av minst én kamp i VM-sluttspillet siden Frankrike ikke klarte å slå daværende Vest-Tyskland i semifinalen i Spania i 1982. I tillegg til å være spennende, om enn kanskje smertefulle forestillinger, er straffesparkkonkurranser ofte nyttige som grunnlag for videoanalyse og som eksperimenter i spillteori.

Spillerne har alltid en foretrukket, naturlig side å skyte fra. For en høyrefotet spiller er det naturlig å sende ballen til keeperens høyre side, som regel med mer kraft. Et spark rettet mot det motsatte hjørnet er mer avhengig av skuddets plassering og av å lure keeperen.

Spillteori fletter sammen rasjonell beslutningstakning og psykologiske tilbøyeligheter. Hvis en spiller hovedsakelig bruker sin naturlige side, kan keeperen også ofte gå til denne siden for å øke sjansene for å redde, men spilleren vet dette og må handle deretter. En viss gambling er ofte en del av en vellykket strafferedning, for hvis keeperen venter til ballen er sparket, vil reaksjonstiden alltid gi ham for lite tid til å rekke å redde et rimelig godt straffespark.

Derfor bør en spiller gjøre tilfeldige valg i stedet for å risikere å bli forutsigbar ved å stadig velge sin naturlige side, selv om et slikt skudd sannsynligvis vil ha mer kraft og treffsikkerhet. Når både keeper og spiller velger samme side av målet, faller andelen vellykkede straffespark til under 70 %. Så det er avgjørende å sørge for at keeperen må gjette.

Dette aspektet ved straffesparkanalyse har gradvis fått innpass i det moderne spillet. Mange spillere varierer skuddene sine i henhold til beste praksis, selv om tilfeldige mønstre noen ganger forveksles med jevnlige skifter og derfor blir forutsigbare.

Spillere som sjelden tar straffespark, vil kanskje foretrekke å stole på sin sterke side, men dristigere personer, fra Panenka i EM i 1976 til Pirlo mot England i EM 2012, har introdusert et tredje alternativ: Å sende ballen i en rolig bue mot midten til området som nettopp er forlatt av den gamblende keeperen.

Lønner det seg å starte?

Mens spillteori gir en ekstra kompleksitet i straffekonkurranser, er en mer gamblingorientert statistikk knyttet til den tilsynelatende fordelen ved å ta det første straffesparket.

Dette er beskrevet i Soccernomics, Ignacio Palacios-Huertas studie av 129 straffekonkurranser før 2003, som resulterte i drøyt 60 % seire til laget som tok det første straffesparket. Etter 2003 kunne laget som vinner myntkastet velge om de vil starte eller ikke, mens de tidligere var nødt til å starte. Dermed ble rekkefølgen før dette avgjort av myntkastet og var derfor virkelig tilfeldig.

Forståelig nok blir tallet 60 % assosiert med straffesparkkonkurranser i dag. En enkeltstraffe fra en angrepsspiller lykkes litt under 80 % av tiden. Så som regel vil laget som tar den andre straffen ligge bak, og det er lett å tenke seg at presset svekker selvtillit og prestasjoner.

60 % suksess i 129 tilfeller er mulig dersom begge lag hadde 50 % mulighet for å vinne straffekonkurransen, men det er usannsynlig og slike tall regnes som statistisk signifikante. Så ved første øyekast virker bevisene for at det er en fordel å skyte først overbevisende, og det vil kanskje ikke være reflektert i de tilgjengelige oddsene for hvert lag etter myntkastet og valget.

Det finnes imidlertid innvendinger. For det første kan det godt hende at laget som tar det første skuddet har en fordel, men den er kanskje ikke så stor som de ofte siterte 60 %. Hvis lagene har en marginalt bedre sjanse på 54 % til å vinne ved å ta det første skuddet, vil det være mer sannsynlig at det blir registrert en 60-40-fordeling over 129 kamper enn en helt rettferdig konkurranse. Så tallet 60 % kan ha oppstått tilfeldig over 129 kamper som følge av en bare noe urettferdig konkurranse.

Dessuten har alternative studier av Kocher, Lenz og Sutter, med 262-470 straffekonkurranser i samme periode, ikke klart å påvise samme 60 %. De registrerte derimot seire for det startende laget i rundt 53 % av tilfellene, statistisk forenelig med muligheten for en rettferdig konkurranse.

Nyere studier som omfatter resultater fra senere konkurranser, som Prozones analyse av EM og VM fra 1998 til i dag, ser igjen ut til å bekrefte det originale premisset, med 75 % seire.

Det er imidlertid liten grunn til å velge 1998 som utgangspunkt, og studien omfatter få kamper. Dersom omfanget økes til å inkludere alle straffekonkurranser i sluttspillet siden praksisen ble innført, synker andelen til 54 %. Det er mer i samsvar med tilfeldig variasjon i en hovedsakelig rettferdig konkurranse, snarere enn å være forårsaket av overveldende psykologisk press.

Straffesparkkonkurranser har vært den foretrukne metoden for å avgjøre en uavgjort kamp i mange konkurranser rundt om i verden. VM og EM, asiatiske, afrikanske og amerikanske mesterskap, så vel som internasjonale og hjemlige klubbturneringer, har brukt denne metoden. Resultatene er relativt enkle å finne, men for å finne skuddrekkefølgen må man ofte ty til kampreferater eller YouTube.

Likevel kan en ettermiddags Google-søk lett gi over 100 straffekonkurranser fra divisjonssluttspill og cupturneringer i ulike former, og det er slett ikke uvanlig å finne et tresifret antall kamper der det er laget som tar det andre skuddet som vinner i de fleste tilfellene.

60 %-tallet vil nesten garantert dukke opp om det blir straffekonkurranser i noen av de senere VM-rundene. Det vil imidlertid ikke være lurt å anta at dette gir en fordel til laget som velger eller må skyte først. Det finnes mye bevis som peker i en annen retning, både fra nyere tid og fra samme periode som den opprinnelige studien.

Hvis dataene som tyder på at straffekonkurranser er tilfeldige, er korrekte, er Englands dårlige strafferykte basert på en feilslutning. Hvis de for eksempel har 50/50 sjanse for å vinne, er tre tap på rad ikke mer uvanlig enn å få mynt tre ganger på rad. Dersom England kommer til straffekonkurranse i VM, bør tippere ha dette i bakhodet og tenke gjennom logikken før de gjør sine valg.

Data kan avgrenses på ulike måter for å underbygge ofte motstridende påstander, og overskrifter mangler ofte nyansene i de brede studiene de er basert på. Til tross for studier som hevder noe annet, bør nok eventuelle straffesparkkonkurranser i Brasil 2014 behandles som de nærmest rettferdige myntkastene de var opprinnelig var ment å være.

Tipperessurser – Bli en bedre spiller

Pinnacles Tipperessurser er en av nettets mest omfattende samlinger av ekspertråd for tipping. Passer for alle erfaringsnivåer, og formålet er ganske enkelt å gi kundene våre støtten de trenger for å bli bedre spillere.