mai 19, 2017
mai 19, 2017

Del 1: Hvorfor gambler vi? Irrasjonalitet og overdreven selvtillit

Del 1: Hvorfor gambler vi? Irrasjonalitet og overdreven selvtillit

For tilhengerne av teorien om rasjonelle valg er det vanskelig å forklare gambling. Teorien sier at folk alltid gjør rasjonelle valg ved å prøve å maksimere fordeler og minimere tap. Du ville aldri betalt € 1000 for en ferie hvis du trodde den bare var verdt € 500. Men hvis et veddemål har forventet verdi på 0 eller lavere, hvorfor plasserer folk da innsatsene? Les videre for å finne det ut.

De psykologiske faktorene rundt gambling er kompliserte, men på overflaten er problemstillingen enkel: Hvorfor liker folk å spille pengespill, hvis de fleste taper penger på det? I denne artikkelen ser vi på den manglende forståelsen av konseptet forventet verdi og at matematisk forventning og nytteverdi (eller fordel) ikke nødvendigvis er det samme.

Er det irrasjonelt å gamble?

For de fleste typer gambling, blant annet kasinospill og lotterier, er den forventede verdien negativ. For det absolutte flertallet av sportstippere, som ikke beregner sannsynligheter basert på matematiske prinsipper, kan det ikke forventes at spillaktiviteten skal være lønnsom.

Når kostnadene knyttet til spillingen er tatt med i beregningen – husets fordel, pokerbordets gebyr, bookmakerens margin og så videre – ser man at den typiske gambler vil tape penger på sikt. På kort sikt kan riktignok gevinstene gi fortjeneste, men på lang sikt vil de store talls lov sørge for at selv de heldigste spillerne taper penger.

Den manglende evnen til å bedømme sannsynligheter er bare ett av våre mange bias som påvirker evnen til rasjonell beslutningstaking.

Derfor kan man med rimelighet hevde at gambling er irrasjonell adferd. I tillegg finnes det mer enn nok bevis for at spillere ikke forstår sannsynlighetsberegningene som ligger bak beslutningene de fatter.

Som et spesifikt eksempel på det ovennevnte kan vi fremheve mulighets- og sikkerhetseffekter, der beslutningstagere overvurderer og undervurderer sannsynligheten for henholdsvis usannsynlige og ekstremt sannsynlige resultater. I tipping ser vi dette i form av favoritt/outsider-bias, der outsidere har forholdsvis dårlig forventet verdi sammenlignet med favoritter.

Den manglende evnen til å bedømme sannsynligheter er bare ett av våre mange kognitive bias som påvirker evnen til rasjonell beslutningstaking. Når det gjelder gambling, kan det påstås at dette leder til et enda farligere bias: overdreven selvtillit. 

Overdreven selvtillit

Overdreven selvtillit, også kjent som illusorisk overlegenhet, er et kognitivt bias der folk overvurderer egne evner og egenskaper i forhold til andres. Gitt den konkurransepregede stemningen i pengespill, spesielt i sportstipping, der programlederne kappes om å være mest underholdende, kan man forvente at det er svært vanlig med overdreven selvtillit.

Dette kalles av og til for Lake Wobegon (eller "over gjennomsnittet")-effekten, etter en fiktiv by i Minnesota, og beskriver den menneskelige tendensen til å overvurdere egne evner. I Lake Wobegon er alle kvinner sterke, alle menn kjekke og alle barna over gjennomsnittet. Lake Wobegon-effekten, altså at flertallet i en gruppe hevder at de er bedre enn gjennomsnittet, kan observeres på mange områder, blant annet sosial popularitet, intelligens og kjøreegenskaper.

Oddsen gjenspeiler bare en samlet vurdering av hva offentligheten tror er det sannsynlige resultatet, som uttrykkes ved hvor de satser pengene.

Jeg har selv sett Lake Wobegon-effekten i sportsrådgivningsbransjen. I spørreundersøkelsen (US) College Board Student Descriptive Questionnaire for 1976/77 svarte 60 % av de 829 000 studentene som ble spurt, at de hadde over gjennomsnittlig gode sportslige evner, mens bare 6 % mente de var dårligere enn gjennomsnittet. Disse tallene avvek enda mer når man spør om lederegenskaper (70 % mot 2 %). Når det gjaldt det å komme overens med andre, var det ingen av dem som mente at de selv var dårligere enn gjennomsnittet!

Når noen selger, hvem er det så som kjøper?

I den bestselgende boken Thinking, Fast and Slow forteller psykologen Daniel Kahneman om et møte med en investeringsrådgiver for et firma på Wall Street, der han stilte et interessant spørsmål. "Når du selger en aksje, hvem er det da som kjøper den?" Hva er det egentlig som får en person til å kjøpe mens en annen person vil selge? Hva er det selgerne tror de vet, som kjøperne ikke har fått med seg?

Det er tydelig at en av dem tar feil, eller i hvert fall tar mer feil enn den andre. Alternativt kan man si at alle transaksjoner skjer til den "sanne" prisen og at det aldri er noen som har fortjeneste. Det ville jo virkelig vært irrasjonelt. Siden begge partene er villige til å delta i transaksjonen, må de begge være utsatt for overdreven selvtillit når det gjelder evnen til å vurdere prisen på en aksje riktig.

Det å ha kunnskap om hvor mye bookmakeren tar i gebyr eller hvorfor vi liker å tippe, reduserer ikke gleden ved å spille pengespill, men det gir deg bedre sjanser til å finne forventet verdi.

Det samme gjelder for tipping. På en måte er oddsen for et resultat en generell pekepinn på hvor sannsynlig det er at det skjer. Det er nemlig ingen som kommer til å spille på 1,05 (eller 1/20) for at Sutton United skal slå Arsenal FC, uavhengig av hva de mener om Arsène Wenger. Oddsene gjenspeiler bare en samlet vurdering av hva offentligheten tror er det sannsynlige resultatet, som uttrykkes ved hvor de satser pengene.

Verdien på den endelige oddsen baseres på en underliggende prosess med handel og kompromisser. Både kjøperen (som satser på oddsen) og selgeren (som tilbyr oddsen) har en tanke om hva de mener er en passende pris for dem. Overdreven selvtillit gjør det mulig at begge partene føler at de har inngått en avtale som gir dem en god forventet verdi på bekostning av motparten, mens dette selvsagt er logisk umulig.

Uten overdreven selvtillit ville ikke veddemålet ha funnet sted, siden begge de rasjonelle partene tenker på seg selv. De ville ikke blitt motivert til å spille uten troen på at de har informasjon som er bedre enn motstanderens og at de vil tjene penger.

Hva med de som sitter på utsiden og ser inn?

Selv om irrasjonalitet, overdreven selvtillit og andre adferdsbias kan forklare hvorfor vi spiller, betyr ikke dette nødvendigvis at de kan kontrollere hvordan vi satser pengene våre. Hvis man lærer nok om disse adferdsbiasene og hvordan de påvirker alle, kan spillere få et bedre perspektiv og se på ting fra utsiden. 

Det å vite hvordan adferdsbias påvirker tipping og hvordan man beregner tippemarginer gjør det ikke mindre morsomt å spille, men det gir deg bedre muligheter til å finne forventet verdi og er starten på en mer faktabasert og profesjonell måte å tippe på.

Det åpenlyse spørsmålet som dukker opp etter å ha lest denne artikkelen er: Hva er det som fører til så mye overdreven selvtillit i tippesammenheng? Hvorfor er spillerne så sikre på at de har rett? Svaret på dette finner man i del to av denne artikkelen, der vi snakker om illusjonen om årsakssammenheng og andre faktorer som kan forklare hvorfor vi liker pengespill.

Tipperessurser – Bli en bedre spiller

Pinnacles Tipperessurser er en av nettets mest omfattende samlinger av ekspertråd for tipping. Passer for alle erfaringsnivåer, og formålet er ganske enkelt å gi kundene våre støtten de trenger for å bli bedre spillere.